Mobilen og meg

For hundre år siden ca. gikk det en mann rundt på bygda og prekte, og mens han gikk - strikket han. Han mente man alltid måtte benytte tiden til noe nyttig. Mannen jeg snakker om er Hans Nielsen Hauge, han er fra Østfold, og Haugianismen er vistnok fortsatt en religiøs bevegelse. Uten at jeg har så greie på det.
Jeg har sett en ungdomsfilm, "Bare Bea", som forresten var fin, og der er det en scene fra skolens aula, hvor rektor holder en tale. Og var gjør de fleste av salens unge mennesker? De gjør som Hans Nielsen Hauge; benytter den "uvirksomme" tiden til å chatte eller sende sms'er. Zap, zap - med bøyde hoder, i dyp konsentrasjon. Herlig - uten et ord, klarer salen å få demonstrert, sagt, hvem som er sjefen og egentlig bestemmer. (Æsj, sa mor).
Men hva skjer med denne mobilen egentlig? Det slipper jeg å synse noe om, fordi nå er det skrevet en hovedoppgave i sosiologi "txt back!" av Helene Grjotheim Hareide. Hun sier: "...Guttene er opptatt av merker, av spill og finesser, mens jentene er opptatt av prat og følelser – men for begge kjønn er det vennskap som gjør mobil virkelig viktig. Å ha mobil vil si å være del av et nettverk, å ikke ha vil si å være utenfor. Så enkelt er det." Mobilen er en viktig del av den moderne uniformeringen.
Du kan lese mer om dette på "Kilden" - hjemmesiden til Informasjons- og dokumentasjonssenter for kvinne- og kjønnsforskning. En spennende hjemmeside, som jeg nettopp har oppdaget.