Ingenting
Jeg har ikke fått lest så mange bøker i det siste. Det er bare slik at i perioder så kommer det et sug etter voksen-bøker, som en gammel avvendt narkoman. Så jeg sprakk og har lest masse bøker; krim, livet, døden og kjærligheten.
Egentlig ikke noe annerledes enn bøker for barn, temamessig. Ihvertfall ikke for ungdomsbøker som jeg leser mest av. Hovedpersonene er kanskje litt mere levd, ikke så fresche og med framtida lys og ubrukt. Men desillusjonene sniker seg inn i ungdomslitteraturen også. Unge mennesker som ikke ser noen framtid og lever deretter. Er født inn i krig, og blir rekruttert til å drepe så fort de kan trykke på avtrekkeren. Arne Svingen skriver om dette i "Frosten kom tidlig" og "Svart elfenben", som jeg forresten ikke har lest, så den må jeg komme tilbake til.
Men jeg har lest to triste bøker, som jeg ikke synes var noe bra litterært sett, men som kanskje må leses. Eller blir det for spekulativt?
Monica Zak "Alex Dogboy" (2005) skal bygge på en sann historie om et gatebarn i Hounduras. Og er bra som en faktabok om temaet, men ingen stor fiction. Men jeg vil anbefale den som en realistisk framstilling av hva som ligger bak et valg som å bli gatebarn.
En annen bok som jeg fikk mere problemer med er "Dødsengler" av Matt Whyman (2005). Boka handler om små gutter som blir rekruttert til leiemordere. Handlingen utspiller seg i Colombia. Guttene blir dopa før de skal drepe. Poenget er at de er for små til å "få dårlig samvittighet", men det viktigste er at de er for små til å bli straffet for drapene. Her er det den Sør-Amerikanske mafiaen som ligger bak, og det er så fjernt for meg at det ble "too much". Kan dette være sant? Skjer dette i virkeligheten?
Er det rart at jeg noen ganger flykter til voksne bøker med helt urealistiske helter og handlinger?
Men boka er bra skrevet og temaet er heftig, så vil man ha det så har du boka her.
I fjor sommer leste jeg en liten bok, som ikke helt slipper taket i meg; "Ingenting" av Janne Teller. Dansk forfatter, veldig bra, må leses!
Boka åpner slik: "Det er ingenting som betyr noe, det har jeg vist lenge. Så det er ingen vits i å gjøre noe, det har jeg nettopp funnet ut. Pierre Anthon sluttet på skolen den dagen han fant ut at det ikke var noen vits i å gjøre noe når ingenting likevel betydde noe. Vi andre ble igjen."
Men det blir for tøft, så de prøver å finne på en måte å overbevise Pierre om at det er noe vits ved å gi fra seg noe av verdi. Det starter som en lek, men ender som mye mer. Min reaksjon er at dette er noe barn burde sluppet å oppleve, men desverre; vi voksne påfører dem dette. Og den sorgløse barndommen blir kortere og kortere.
Jeg anbefaler denne til alle ungdomsskoler, men jeg vet at det finnes skoler på Vestlandet som har reagert og ikke vil ha den på skolen.
Egentlig ikke noe annerledes enn bøker for barn, temamessig. Ihvertfall ikke for ungdomsbøker som jeg leser mest av. Hovedpersonene er kanskje litt mere levd, ikke så fresche og med framtida lys og ubrukt. Men desillusjonene sniker seg inn i ungdomslitteraturen også. Unge mennesker som ikke ser noen framtid og lever deretter. Er født inn i krig, og blir rekruttert til å drepe så fort de kan trykke på avtrekkeren. Arne Svingen skriver om dette i "Frosten kom tidlig" og "Svart elfenben", som jeg forresten ikke har lest, så den må jeg komme tilbake til.
Men jeg har lest to triste bøker, som jeg ikke synes var noe bra litterært sett, men som kanskje må leses. Eller blir det for spekulativt?
Monica Zak "Alex Dogboy" (2005) skal bygge på en sann historie om et gatebarn i Hounduras. Og er bra som en faktabok om temaet, men ingen stor fiction. Men jeg vil anbefale den som en realistisk framstilling av hva som ligger bak et valg som å bli gatebarn.
En annen bok som jeg fikk mere problemer med er "Dødsengler" av Matt Whyman (2005). Boka handler om små gutter som blir rekruttert til leiemordere. Handlingen utspiller seg i Colombia. Guttene blir dopa før de skal drepe. Poenget er at de er for små til å "få dårlig samvittighet", men det viktigste er at de er for små til å bli straffet for drapene. Her er det den Sør-Amerikanske mafiaen som ligger bak, og det er så fjernt for meg at det ble "too much". Kan dette være sant? Skjer dette i virkeligheten?
Er det rart at jeg noen ganger flykter til voksne bøker med helt urealistiske helter og handlinger?
Men boka er bra skrevet og temaet er heftig, så vil man ha det så har du boka her.
I fjor sommer leste jeg en liten bok, som ikke helt slipper taket i meg; "Ingenting" av Janne Teller. Dansk forfatter, veldig bra, må leses!
Boka åpner slik: "Det er ingenting som betyr noe, det har jeg vist lenge. Så det er ingen vits i å gjøre noe, det har jeg nettopp funnet ut. Pierre Anthon sluttet på skolen den dagen han fant ut at det ikke var noen vits i å gjøre noe når ingenting likevel betydde noe. Vi andre ble igjen."
Men det blir for tøft, så de prøver å finne på en måte å overbevise Pierre om at det er noe vits ved å gi fra seg noe av verdi. Det starter som en lek, men ender som mye mer. Min reaksjon er at dette er noe barn burde sluppet å oppleve, men desverre; vi voksne påfører dem dette. Og den sorgløse barndommen blir kortere og kortere.
Jeg anbefaler denne til alle ungdomsskoler, men jeg vet at det finnes skoler på Vestlandet som har reagert og ikke vil ha den på skolen.
posted by Siri Kolle at 9:58 AM
<< Home