Soltvedt

Louis Sachar har skrevet to vakre bøker, Hull og Små skritt. De er omtalt tidligere her. Begge bøkene handler om ungdomsgutter, som havner i/har vært i det amerikanske fengselsvesen og hvordan mestre hverdagen med alle utfordringene det gir. Hvis man vil ha en mere lokal variant av denne problematikken, pleier jeg å anbefale Thor Soltvedts bøker om Glenn Anton og Tassen. De tre bøkene om Glenn Anton og Tassen er skrevet på bergens-dialekt, og kan by på problemer for sarte Østfold-gutter, men det er jo bedre enn nynorsk. (sorry, men det er vanskelig nok å lære seg å lese og forstå ett språk for mange unge). Glenn Anton er en stammende pyroman med grafittidilla, som sjangler ut og inn av fengsel og havner opp i masse rot og forviklinger. Det er skrevet med varme og humor og det er viktig at Soltvedt også viser at det fins voksenpersoner i hjelpeapparatet, som bryr seg og seriøst vil hjelpe disse gutta på rett kjøl. Og jeg har sagt det før og gjentar gjerne; det er så viktig å ha bøker som forteller historier som ender bra. Den siste boka Soltvedt har skrevet "Alexanderplass", som kom nå i høst, er det en av bi-personene i de andre bøkene som forteller sin historie. Åge Bang, 20 år, tidligere rusmisbruker og med fengselsopphold, blir støttekontakt for rullestolbrukereren Alex. Han er elev på yrkesskolen, den samme skolen Åge (og Glenn Anton og Tassen) har gått på. I følge vaskeseddelen er Alexanderplass en roman om påvirkning og manipulasjon, om hvor lett det er å gjøre de feile valgene og komme ut av kurs. Alex har en sterk personlighet og styrer mediaklassen med hård hånd. Boka beskriver så bra hvordan den langt svakere, ikke så intelligent, nærmest naive Åge så lett kan havne opp i situasjoner han burde ha styrt unna. Anbefales til moden ungdom og alle rampe-gutter.

Lookalike

Jeg har kuldeallergi og når gradestokken kryper under null, liker jeg meg ikke. Er helt klart på feil sted av kloden. Men i dag var det 12 grader ute, har fått støttepost og er i gang igjen!
Noen forfatterer er helt klart glitrende og får av den grunn mest oppmerksomhet. Men bak disse finnes det en drøss av mere eller mindre gode forfattere. Noen er meget produktive, andre opplever vi kanskje bare en gang. Vi trenger mangfoldet og heldigvis og takk til Kulturfondet som gjør at vi kan tilby et så vidt spekter av bøker til våre lånere. Og siden jeg er i et mildt hjørne i dag, vil jeg se på to slike forfattere. De har det til felles at de ligner på bøker jeg har lest tidligere. Kanskje ikke så rart det da, tematisk så vil det nødvendigvis bli slik at mange bøker tar opp de samme temaene. Slik som livet, døden og kjærligheten. Og det er også tema i Boka: "Sverdbæreren" av islandske Ragnheidur Gestsdottir(fornorsket utgave av navnet). Boka handler om Signy som ligger i koma etter en bilulykke. Signy driver med rollespill, har dårlig kontakt med sine foreldre, sine søsken, ja vennene også. Her er det mye som har skjedd før og mange personer som har sitt å stri med. Vi får et innblikk i deres tanker og opplevelser mens de sitter rundt sykesengen. De må også forholde seg til hverandre og vonde opplevelser og følelser blir snudd til forsoning og vennskap. Som et speilbildet til alles kamp med seg selv og hverandre,
opplever vi Signy som rollespill-figuren Leda i et eventyrland. De samme konfliktene utspiller seg her, som i virkeligheten rundt sykesengen. Og Leda får vanskelig og farlig oppdrag å utføre, og må virklig bruke sin evner og mot for å klare det. Det står på vaskeseddelen at dette er en spennende fantasy-roman, men det vil ikke jeg si. Det er en hverdagsskildring hvor det er brukt fantasy-elementer for å beskrive hva som skjer. Jeg likte måten dette ble gjort på. Det er en fin beskrivelse av en ung jente som har skjøvet eller flyktet fra problemene rundt seg, men som lærer eller skjønner at man må selv ta del i og grep om virkeligheten rundt seg. Det er kanskje en lærdom som er en viktig del av det å bli voksen. Så hvilken bok minnet det meg om? Jo Per Nilsson's "Alltid 17". Per Nilsson er en svensk stjerneforfatter, i mine øyne. Alle hans bøker er verd å lese. I "alltid 17" (2003) ligger Jonatan på sykeshuset, bevissløs etter en slåsskamp. Faren sitter hos han og forteller alt det han skulle ha sagt for lenge siden, om sin hippie-tid og hvorfor han ikke har sett sin sønn på elleve år. Moren kommmer, stefaren, kjæresten; alle har sin historie å fortelle. Og når Jonatan våkner har noe forløsende skjedd rundt sykesengen.
Det var en forfatter, den andre kommer i neste blogg.